Jeg fortjener ikke lykke

  • 08.07.2017, 11:34

Nå sitter jeg her, en lørdags morgen, med musikk på Spotify og stirrer inn i pc-skjermen. Blikket mitt er kanskje like tomt som dette innlegget var før jeg tok til å skrive. Jeg vet ikke hva det er som går av meg. De siste dagene, og ukene for den del, har egentlig vert ganske bra, og jeg har følt meg lykkelig. I all fall tror jeg at jeg har følt meg lykkelig. Eller lurer jeg bare meg selv ved å tro jeg er lykkelig? Dagene denne lykken har vert hos meg, har jeg likevel innerst inne kjent noe annet. Det er en slags klump som sitter og presser langt inne i brystet og magen. Det er som om den inneholder en slags energi som av all sin kraft prøver å nå til overflaten og fjerne lykken jeg utstråler. Likevel er ikke denne energien sterk nok til at den når helt frem, og jeg klarer så vidt å stå i mot den. Jeg undres fremdeles over hva som befinner seg i denne klumpen som ligger i magen min. Kan jeg ikke, for en gangs skyld, bare få gleden av å være lykkelig, uten noe som hindrer meg? 

Jeg sitter nå i sofaen, og er lykkelig. Jeg er lykkelig over å ha fantastiske venninner og familie, at det er ferie, og at jeg reiser til syden om bare fire dager. Samtidig som jeg sitter her med denne lykken, føler jeg meg på nippen til å gråte. Denne klumpen i magen utstråler en frykt. Jeg får stadig kommentarer om hvor tøff og sterk jeg er, og ja kanskje jeg er, men denne følelsen og klumpen jeg går rundt med får meg til å føle meg motsatt. Jeg føler meg svak og ødelagt. Men dette kan ikke noen der ute se på meg, nettopp fordi denne energien ikke når helt ut til kroppens overflate. Den sirkulerer rundt i kroppen min, akkurat slik blodet og okysygenet gjør. Jeg føler denne energien er blitt en del av det normale kretsløpet. Akkurat som blodsirkulasjonen varierer sin styrke, føler jeg også det med denne energien. Noen ganger kan jeg føle energien sterkere, akkurat slik man kjenner blodstrømmen sterkere i det hjertet pumper blodet ut. Andre ganger kan jeg nesten glemme at denne klumpen i det hele tatt er der. 

Etter å ha undret i ukevis hva denne klumpen kan være, som i all sin kraft prøver å fjerne lykken min, tror jeg jeg har kommet frem til et svar. Jeg tror denne klumpen definerer fortiden min. Jeg tror den inneholder all negativ energi jeg har opplevd. På det verste hadde denne klumpen tatt over hele meg, og all energien i den nådde helt ut. Etter ting ble bedre, har klumpen også blitt mindre og mindre, og jeg blitt gladere og gladere. Men fremdeles er klumpen i meg, og holder meg litt tilbake. Det er den som holder meg tilbake fra å bli det menneske jeg ønsker å være. Jeg tror problemet er at jeg ikke lar meg være lykkelig. Jeg går konstant med en frykt for hva som skal skje meg neste gang. Noe fælt må jo skje, for jeg er ikke ment til å oppleve lykke? Jeg tørr ikke å være lykkelig, fordi jeg er redd for at denne lykken skal bli tatt fra meg.



Det siste året har jeg blitt fratatt så mye. Jeg har mistet turer, opplevelser, kontakt med venner, lykken min, og så og si livet jeg tidligere hadde. Tro det eller ei, har denne opplevelsen gjort meg mye sterkere. Jeg har blitt tryggere på den jeg er og funnet min plass. Det jeg har vert gjennom har vert traumatisk, og jeg klarer ikke helt å legge ting bak meg. Jeg føler jeg ikke fortjener lykke, og venter konstant på at lykken skal bli tatt fra meg igjen. Om lykken min skulle bli tatt fra meg igjen, hadde jeg nok gått enda lenger ned enn det jeg er, så da er det vel kanskje bedre og bare leve med denne klumpen som befinner seg i meg nå? Da er det ikke mulig at noe blir tatt fra meg i all fall. Men om jeg ikke skal tillate meg å være lykkelig igjen, vil sykdommen min vinne, og jeg vil aldri bli menneske jeg ønsker å være. Kanskje det vil ta tid, og kanskje jeg også vil bli fratatt lykken min noen ganger, men om jeg ikke prøver å gi slipp på denne klumpen, vil jeg heller aldri komme meg helt ut av den vonde sirkelen jeg nå beveger meg inne i. Men ikke faen om jeg skal gi opp. Jeg skal jobbe for at klumpen inne i meg skal forsvinne helt og tilslutt bare bli et arr fra fortiden. Jeg skal bli verdens lykkeligeste menneske.

advarsel eller et skrik om oppmerksomhet?

  • 09.04.2017, 16:45

Jeg deler veldig mye på denne bloggen. Jeg deler såpass mye at hver og en som leser bloggen min, vet nesten alt om hva jeg tenker, føler og har det med meg selv, til en hver tid. Særlig mye deler jeg kanskje om sykdommen jeg har gjennomgått, anoreksi. Hver gang en setning som inneholder ordet "anoreksi" blir skrevet ned kjenner jeg ubehag i magen. Likevel velger jeg å gjøre det. Men "hvorfor?" kan kanskje dere tenke. Er det bare på grunn av at jeg ønsker oppmerksomhet? For gjennom denne sykdomsperioden jeg har gjennomgått har jeg fått oppmerksomhet, det er ikke å legge skjul på. Men jeg skal love dere at jeg uten å nøle hadde valgt bort denne oppmerksomheten, om jeg fikk valget om å gå til bake i tid, og heller unngå og havne i en slik situasjon. Ikke misforstå meg for jeg setter virkelig stor pris på at så mange flotte mennesker har brydd seg om meg, kommet med støttende ord og stilt opp for meg. Uten denne oppmerksomheten jeg fikk oppi dette, hadde jeg ikke klart meg like bra. Det ga meg mot og styrke til å kjempe hver eneste dag. -Så ja, jeg likte oppmerksomheten jeg fikk der og da. Men grunnen til det er at det var med på å få meg ut av sykdommen. 


bildet er av meg fra juni 2016.

Jeg begynner nå å nærme meg "frisk". Jeg har gått over 10 kg opp i vekt, angsten er mindre merkbar, jeg har det bedre med meg selv, og begynner å bli fornøyd med egen kropp. Jeg blir dårlig av å ta opp tema som hører fortiden til, og aller helst, for min egen del, kunne jeg tenkt meg å fortrengt hver og en av de forferdelige minnene som hører fortiden til. Men likevel velger jeg å ikke gjøre det. Men hver gang jeg skriver et innlegg som omhandler dette tema, får jeg en klump i magen. Denne klumpen henger ikke bare sammen med at jeg synst det er ubehagelig å snakke om, men jeg er også redd hva andre tenker om meg. Jeg prøver så godt jeg kan å la være, og ikke bry meg om hva andre vil tenke om meg, men så lett er det ikke. Jeg er redd for at folk skal tro jeg skriver om slike ting for å få oppmerksomhet og sympati, slik jeg fikk da jeg gikk gjennom dette. Men, jeg skal si dere, at jeg ikke et eneste sekund har tenkt den tanken når jeg skriver om sykdommen. 

Grunnen til at jeg er så open er at jeg vil opplyse. Jeg personlig mener denne sykdommen er satt altfor lite frem i lyset. Jeg tror de fleste av oss faktisk ikke er klar over hva en slik sykdom innebærer, og hva den faktisk gjør med oss. Mange, også jeg, tenker nok at de uansett ikke vil havne i en slik situasjon, men slik kroppspresset og kravene i dag er kan man fort bli dratt en slik retning. Jeg var en flink elev, skulle gjøre alt bra. Jeg ønsket å ha "drømmekroppen", med lite fett, magemuskler og rumpe. Dermed begynte jeg å trene. Mye. Trening kombinert med skole ble rett og slett for mye for min del, i og med jeg skulle prestere like bra på alle områder. Jeg begynte å gå ned i vekt, og mistet plutselig kontroll. Jeg var ikke redd for å få anoreksi heller, rett og slett fordi jeg ikke visste hva det innebar. Jeg tror nok at selvom jeg hadde visst bedre der og da, kunne jeg ikke hatt stoppet det. Rett og slett fordi jeg hadde gravd meg så pass langt ned i sykdommen allerede. Men for å unngå at andre også skal komme dit jeg var, ønsker jeg å skrive om det. Jeg ønsker at folk skal bli opplyst om alt som følger med, og om hvordan det starter, slik at en kan merke symptomene tidlig og stoppe det før det går helt ut av kontroll. Jeg vil heller kjenne litt ubehag og ta opp ting fra fortiden, enn at flere av dere der ute skal oppleve samme hellvete som meg. Det fortjener nemlig ingen!!

bildet er av meg fra juni 2016.


Jeg har lenge tenkt på å lage en video, eller skrive et innlegg om hele prosessen; hvordan jeg har hatt det, og tips til hvordan man kan stoppe det før det går for langt. Likevel er det tre ting som har holdt meg tilbake;
1. Jeg vil ikke at folk skal tro dette er for å få sympati og oppmerksomhet.
2. Jeg er redd dere skal føle ubehag.
3. Det ville kreve mye av meg for å gjøre noe slikt.

Men om dere nå skjønner at dette ikke har noe med oppmerksomhet å gjøre, og om dere tåler litt ubehag, skal jeg vurdere og psyke meg selv opp og gjøre dette; ikke for meg, men mest av alt for deres skyld. Anoreksi er noe dritt, og jeg ønsker å jobbe for at minst mulig skal oppleve dette!!

DEL GJERNE INNLEGGET; og igjen, ikke for oppmerksomheten sin skyld, men som ein advasel!

Et stort mål nådd- 10 kg opp i vekt!

  • 21.03.2017, 16:00

Hei!

Omtrent 10 måneder er gått siden jeg fikk diagnosen "anoreksi". Det har vert de 10 verste månedene i mitt liv, med et stort overskudd nedturer, og nærmest ingen oppturer. Jeg har virkelig fått opplevd livet på det verste, og på mitt aller verste var det ikke mye som skulle til for at det verst tenkelige kunne hatt skjedd. Jeg har opplevd en smerte som ikke kan beskrives, og skal jeg være helt hundre prosent ærlig, har jeg ikke fått den hjelpen jeg skulle ønsket jeg fikk av helsevesenet. -Tross dette, har jeg nå sakte men sikkert klatret oppover på vekta - men fysøren for et helvette det har vert! Beklager språket, but it is the reality. For dere der ute høres kanskje ikke 10 kg særlig mye ut på hele 10 måneder, men for meg er dette utrolig stort. Ja, det har tatt lang tid, men med mat problemer og høy forbrenning er det jammen ikke lett skal jeg si dere. Jeg har vert nødt til å spise en enorm mengde mat, gjerne mer enn pappa ved enkelte måltider. Jeg har gått fra å spise så og si ingenting, til å plutselig da begynne å spise mer enn en mann. Skal jeg få lov å si det selv, er jeg stolt over meg selv for dette.


Jeg har slettet de verste bildene fra denne tiden, rett og slett fordi jeg blir dårlig av å se dem. Her så jeg ikke på meg selv som "unormalt tynn", og ville forsåvidt bli enda tynnere. Det forklarer virkelig hvor mye sykdommen tar over hjernen.

Ikke bare måtte jeg spise mye mat, men aktiviteten og trening måtte jeg kutte helt ut. Her, personlig, mener jeg helsevesenet gjorde en feil. Det å plutselig fortelle en jente som trente såpass mye som jeg gjorde, at hun ikke lenger får være i bevegelse mener jeg er helt feil. Selvfølgelig skjønner jeg at det i starten måtte til for å få opp vekta, men alt i alt handler mener jeg man ikke bare kan se på det somatiske og vekta. Det å nekte meg aktivitet, ikke bare trening, men å nekte meg i å gå tur, ja tilogmed i å bevege meg rundt i mitt eget hus, og tvinge meg til å ligge på sofaen hele dagen, har ikke vert med å gjort meg bedre. Tvert i mot. Ja, kanskje vekta har gått opp, men psyken min derimot har blitt helt knust. Jeg pleide å bruke trening som terapi i tunge perioder, og det er ingen tid jeg hadde trengt det mer enn denne. Det at jeg hadde det helt jævlig og samtidig ble nektet aktivitet og bevegelse, gjorde alt tusen ganger verre, og førte til at jeg utviklet både angst og depresjon. Å sørge for vektoppgang, kombinert med angst er virkelig vanskelig.

Selv ser jeg en enorm forandring fra bildene over. Jeg både ser og føler meg mye friskere og bedre.

-Men jeg har klart det! Jeg har komt meg gjennom helvette, dag for dag, og har nå klart å gå opp 10 kg! Dette er ikke helsetenesta sin fortjenelse, virkelig ikke. Dette er bare min egen, og ikke minst deres fortjenelse. Jeg må få lov å si jeg har vert sterk, og har egentlig bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg har komt meg over "anoreksi-tankene", og har fått et 99% normalt forhold til mat igjen. -Men uten støtte fra alle dere der ute, både ukjente, venner og ikke minst familie, ville ikke dette vert gjennomførbart. Dere har styrket meg, komt med gode ord, og gitt meg håp. Dere har skyvd meg mot mål, og gitt meg styrke da jeg har vert på nippet til å gi opp. Tusen takk, jeg er evig takknemlig♥

my favorite quotes

  • 30.01.2017, 16:04

I'm stronger because i had to be, I'm smarter because of my mistakes, happier because of the sadness I've known, and now wiser because i learned.
-Unknown

The secret of change is to focus all of your energy. not on fighting the old, but on building the new.
-Socrates



Sometimes painful things can teach us lessons we didn't think we needed to know.
-Unknown

You dont know how strong you are, until being strong is the only option you have
-Bob Marely

Truth is truth even if no one believes it. A lie is a lie even if everyone believes it
- Uknown



There is nothing so stable as change.
-Bob Dylan


The cave you fear to enter holds the treasure you seek.
-Joseph Campbell



It takes a huge effort to free yourself from memory.
-Paulo Coelho
 

Sometimes the wrong "train" can take us to the right place.
-Paulo Coelho

 

Har dere noen favoritt quotes?

Kjære 2016, gi slipp på meg

  • 01.01.2017, 14:25

HAPPY NEW YEAR!

Endelig er 2017 her, og jeg må si jeg føler meg veldig lettet og stolt. Selv om det ikke en gang har gått en dag siden det forgje året, føles det som alt vondt som skjedde i fjor er så lenge siden. Alt føles som en fjern fortid, og jeg har vendt blikket fremover. Jeg skal prøve mitt beste å la fortid være fortid, men jeg vet dette ikke kan skje over en natt, selvom vi har bikket over i et nytt årsskifte. Lekser, falske venner, en forkjølelse, og kviser kan man nokså raskt kvitte seg med, om man legger inn en innsats. Men vonde minner er vanskligere å bli kvitt. Uansett hvor mye vi prøver å viske dem ut, og skyve dem vekk fra oss, så blir de værende.  Det er som om de er klistret fast i hjernen, og vil ikke forlate plassen sin. Det tar tid å fjerne all limen, for den er så sterk, og når jeg har fått fjernet det meste av den, vil det bli værende limrester en god stund videre, og det vil ALLTID stå igjen noen arr og merker etter der limen var. Slik er det med de vonde minnene. Det vil aldri gå ann å glemme slike opplevelser hundre prosent, for det vil alltid henge litt igjen. De blir aldri helt borte. 


Men i 2017, skal jeg prøve å få fjerne mest mulig av denne limen. Jeg skal skrape bort litt etter litt, ved å lage meg mange gode nye minner med mennesker som gjør meg glad. Jo flere gode minner jeg lager, jo mer vil de vonde minnene dekkes over. Jeg tror jeg nå etter året som gikk, har funnet meg slev. Jeg vet selv hva som skal til for å gjøre meg glad. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hva behova mine er. Jeg er blitt flinkere til å sette pris på små ting. Likevel kjenner jeg meg såpass at jeg trenger å oppleve verden i et større perspektiv. Jeg trenger å reise, og komme meg bort fra Stord, gjerne bort fra Norge også. Dette ønsker jeg å gjøre med mine gode veninner, og min fantastiske familie. Jeg har bestemt meg for å tilbringe tid med de jeg virkelig vet bryr seg om meg. Jeg skal ikke bruke så mye tid og energi på å få alle til å like meg- for det går ikke. Jeg kan ikke få alle til å like meg. Jeg vil heller bygge videre og ta vare på vennskap jeg har, og om det dukker opp nye vennskap så tar jeg gjerne i mot dem også.


Så kjære 2016, gi slipp på meg. Jeg trenger ikke å bære minner fra dette året med meg videre. Jeg er fast bestemt på å klare å lage mange fantastiske nye minner, uten å bygge videre på fortiden. Jeg ønsker en ny start, med blanke ark, så vær så snill 2016 gi slipp på meg. Likevel vil jeg bare si en ting til deg 2016; All den smerten du har påført meg, har gjort meg sterkere. All negativitet og pesimisme du har ført til, har gjort meg mer positiv og optimistisk. Alle hinder du har sutte opp for meg, har fått meg til å tenke lenger for å komme over dem. All sorg du har gitt, har fått meg til å sette pris på små gleder. Du har også fått meg til å innse hvilke venner som alltid er der og stiller opp for meg, og hvem som ikke er ekte. Du har rett og slett gjort meg til et bedre menneske. Du har gjort meg til den jeg alltid kunne ønsket jeg var. Jeg er nå blitt veldig trygg på meg selv, jeg er blitt lykkeligere, jeg er blitt sterkere, og jeg kjenner meg selv og mine egne behov. Men nå som jeg allerede er blitt denne nye personen, trenger jeg ikke deg lenger. Gi slipp.

 

tanker rundt jul og spiseforstyrrelse

  • 26.12.2016, 19:20

Hei!

Selvom julen skal være en tid der man skal spre glede og være i godt humør, sitter jeg som vanlig likevel med tanker surrende rundt i hodet -Særlig mye nå i juletiden. Julen er en tid der mat står i stort fokus, og de fleste av oss går rundt og stapper i oss fett og sukker flere dager i strekk, og legger gjerne på oss noen ekstra kilo. Så har vi jo den dårlige samvittigheten som dukker opp hos de fleste, og det er jo selvsagt en helt vanlig følelse å kjenne på. Jeg hører stadig folk klage på at de blir så feite, og må begynne å trene for å fjerne fettet. Jeg skjønner tanken, og skal innrømme jeg selv tenkte slik tidligere, men dette satt i gang noen tanker hos meg. 

Jeg føler det passer bra å starte med å trekke inn en oppdatering om hvordan det går med meg, før jeg kommer over på det jeg virkelig ønsker å få frem. Jeg føler meg veldig mye bedre på matfronten, og har fått et nærmest normalt forhold til mat igjen, noe jeg er ekstremt glad for. Jeg føler meg heldig, fordi jeg vet hvor mye som skal til for å gå fra alvorlig anoreksi til der jeg står nå, og dessverre er det ikke alle som får et helt normalt forhold til mat igjen etter å ha gjennomgått noe som dette. Tross at jeg føler meg bedre, skal jeg innrømme at jeg har gruet meg litt til denne juletiden, nettopp fordi det er så mye fokus på mat. Jeg holder meg fremdeles litt unna fett, særlig smør, og prøver å ikke innta for mye sukker -men jeg visste det ville bli mye av dette i jula. Samtidig har jeg lenge slitt med angst nå. Jeg har hatt sosial angst, panikk angst, og hatt det helt jævlig. Beklager språket, men ingen mildere ord kan beskrive den tiden. Jeg har suttet for meg selv og tnekt og tenkt hva som kan ha forårsaket angsten, og etter en god tid tenking har jeg kommet frem til en mulig forklaring. Selfølgelig kom noe av angsten som en reaksjon på hele prosessen jeg har gått gjennom. Jeg har vert vandt til at folk stirrer på meg, hvisker til hverandre, og kontrollerer meg når jeg spiser. Jeg har vert vandt til at folk ser på meg som "Kristine med anoreksi". Det er selvsagt ikke like mange blikk nå, for jeg har lagt på meg en god del. Jeg er fremdeles tynn, men ikke sykelig tynn. Likevel føles det som om mange fortsatt seg på meg som denne jenta med anoreksi. Men selv ser jeg ikke på meg selv som syk lengre. Jeg har kommet frem til at denne sosiale angsten er kommet av akkurat dette. Jeg liker ikke lenger å gå på senteret her på Stord, eller gå ut å spise med mange bekjente. Jeg går da med en frykt for at folk skal se på meg som syk, og jeg er redd for at folk skal studere meg når jeg spiser. Jeg vet selv jeg spiser normalt, og jeg vet selv jeg ikke lenger trenger folk til å overvåke meg. Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er ikke jenta med spiseforstyrrelse lenger, selv om jeg fremdeles har en lavere vekt enn det jeg skal ha. Jeg er redd for at folk skal se på meg som syk resten av livet. Men jeg ønsker virkelig ikke at jeg skal bli husket som "Kristine med snoreksi", for det er ikke meg. Den personen var aldri meg. For den ekte Kristine er fornuftig og vet hva som er sunt for kroppen sin. Og det er den personen jeg er nå igjen, og jeg håper andre også kan se på meg som denne jenta igjen. 


Jeg var jo som dere vet i London i starten av desmber, og jeg må innrømme jeg har livredd for hvordan jeg skulle takle så mange folk med angsten jeg hadde. Men da vi kom frem til London, ble jeg overrasket over hvor bra jeg hadde det. Igjen kom det tanker surrende i hodet mitt: Hvorfor følte jeg ikke en frykt rundt mennesker her, slik jeg gjør hjemme? Jeg kom frem til at grunnen var at her var jeg en av mange. Ingen visste hvem jeg var, og ingen visste min historie. Jeg begynte å tvile på om det har vert lurt av meg å være såpass åpen om prosessen som jeg har vert. Men jeg kom frem til at om jeg ikke hadde skrevet og vert så åpen, ville det kanskje vært mer blikk og mange rykter som hadde blitt spredt rundt, særlig når jeg bor på en såpass liten plass som jeg gjør. Jeg vil heller sannheten skal komme frem, enn at det kommer ut mange rykter som ikke er sanne. 

I julen har vi hatt mye besøk, og har vert på flere middagsbesøk. Så jeg har vert veldig nervøs for at folk skulle studere meg når jeg spiste, og jeg har vert redd for å gå med tettsittende kjoler, og redd for kommentarer. Men jeg fant frem min indre styrke, og sa til meg selv at jeg er frisk, spiser bra, så folk kan tenke hva enn de vil. For det viktigeste er at jeg selv vet at jeg er som alle andre, og ikke hva andre tror. Etter å ha snudd de negative tankene, til slike positive tanker har middagsbesøk og sammenkomster i julen gått helt fint- bedre enn forventet, og jeg sitter igjen med en slags mesteringfølelse. Ikke en mestringsfølelse over å spise normalt, for det kunne jeg fra før av, men en mestringsfølelse av å sakte men sikkert overvinne angsten min. Så har jo også det at jeg befinner meg rundt mennesker jeg stoler fullt og helt på veeldig mye å si. Jeg vet de vil meg det beste, og at de stoler på meg når jeg sier jeg så og si er frisk igjen. 

Før jeg avslutter innlegget, ønsker jeg bare å flette inn en siste tanke som jeg vil si har en nær sammenheng med akkurat dette. I dette samfunnet vi i dag lever i er det dessverre et enormt stort kroppspress, noe jeg selv kjente veldig sterkt på tidligere. Det er ikke akseptabelt å være "for stor", man skal ha muskler, og han skal heller ikke være sykelig tynn. Det er et veldig sterkt fokus på at man ikke skal kalle noen for overvektig eller feit, og fortelle dem at de må slanke seg- for dette blir sett på som mobbing. Dette er jeg selvsagt helt hundre prosent enig i, men jeg blir veldig provosert at det blir akseptert å fortelle en tynn person at de må legge på seg, uten at dette blir sett på som mobbing i det hele tatt. Jeg har ikke en gang tellinga på hvor mange ganger jeg har brytt ut i gråt av at folk har strirret på meg, og komt med kommenterer om at jeg er alt for tynn, må spise mer, og legge på meg. I mitt perspektiv er dette like vondt å høre som det er for en overvektig person å få høre om at han/hun er feit og må slanke seg. Jeg vet folk ønsker meg og andre det beste, og det beste er å ha en normal vekt. Men jeg blir lei meg av at folk har så mye lettere for å komme med kommentarer til en som er tynn enn en som er stor. For jeg ser på desse to som det samme problemet- og det spiller vel ingen rolle i hvilken retning fra normalvekten man ligger? Jeg synst derfor enkelte mennesker bør tenke over nettopp dette. 

Beklager å plage dere alle med et slikt innlegg i julen, der man alle skal kose oss. Men jeg var nødt til å få ut tankene jeg satt med, og håper dere tar dere tid til å lese. For dette er noe jeg synst er veldig viktig at folk blir oppmerksom på!

Ønkser dere en riktig fin jul videre♥ 

 

Om ni dager..

  • 23.11.2016, 09:10

..reiser jeg til London!! Æææ

Det har alltid vert en drøm for meg å reise til London, og ut av Norge generelt. Som allerede nevnt titusenvis av ganger tidligere har jeg hatt flyskrekk i veldig mange år, og har derfor ikke vert i nærheten av et fly på åtte år. Jeg kan ikke engang huske at jeg har suttet i et fly. Så det at jeg nå skal fly er veldig stort for meg! Jeg må si jeg gruer meg, veldig, for jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når jeg setter føttene mine inn i flyet. Jeg vet ikke om det vil gå fint, eller om jeg vil få helt panikk. Men innerst inne vet jeg (håper jeg) at flyturen vil gå helt fint, og at vi vil få en super tur. Som dere vet ble ikke denne sommeren slik jeg forventet, og både sydentur og andre småturer måtte avbestilles, og det vil jeg absolutt ikke skal skje igjen. Jeg har fått nok av nedturer, og jeg vil nå oppleve noe positivt, for det er lenge siden!


Før jeg kan begynne å tenke på London for fullt, må jeg bli ferdig med de siste prøvene, mattetentamen og kjemiprøve. Heldigvis er de verste prøvene fullført før vi reiser, slik at turen virkelig kan nytes for fullt.

Jeg blir forresten veldig glad om noen av dere har vert i London tidligere, og har noen gode tips å komme med. Ingen av oss har tidligere vert i London, og vet derfor ikke helt hvor det er best å shoppe, spise, og lignende. Setter derfor veldig stor pris på tips!

Ønkser dere en flott onsdag!

grusom sjokkbeskjed

  • 11.06.2016, 21:45

Hei!

Lenge siden sist nå, og det beklager jeg. Men denne gangen er det faktisk en annen grunn enn bare skole og stress. Jeg har gått flere runder med meg selv om dette er noe jeg ønsker å dele eller ikke, fordi det er såpass personlig og tøft for meg. Jeg er redd for hva folk vil tenke om meg dersom jeg velger å trykke publiser, og jeg er redd for tilbakemeldinger. Jeg føler meg svakere enn noen gang tidligere, og selvfølelsen min er så og si på bunn.

Jeg har en lang stund slitt mye i hverdagen. Forholdet mitt til noe jeg tidligere elsket, har forandret seg til hat og blitt det største problemet i hverdagen. Mat og tanker rundt mat har tatt over hverdagen og hver eneste dag har jeg slitt meg gjennom måltidene. Dette har foregått en god stund, men har sakte men sikkert utviklet seg og tatt over det gamle livet mitt. Vekten gikk bare lenger og lenger ned, og jeg har ikke sett alvoret i det, og fremdeles klarer jeg ikke å se det. Jeg er sliten, utmattet, deprimert, og er så og si blitt en annen person. Jeg er ikke lenger jenta med livsglede som var opptimistisk og så lyst på livet. Jeg er ikke lenger den jenta som elsket å være sosial. Jeg er ikke lenger den jenta som kunne spise alt av mat og godsaker uten å telle hver eneste kalori. Jeg har ødelagt livet mitt totalt, og det fikk jeg virkelig kjenne på denne uken. 



Tirsdag fikk jeg sjokkbeskjeden om at jeg hadde farlig lav puls. Det var ikke snakk om mange uker før det kunne gått skikkelig gale. Jeg ble sendt rett på akutten på sykehuset, og ført videre til behandling på barneavdelingen, og her er jeg enda. Fortvilet og full av sår etter minst 10000 blodprøver og stikk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må ligge her, og hva som er planen videre, men jeg får ikke forlate sykehuset før pulsen og vekten stiger. Målet med dette innlegget er ikke å skryte eller noe slikt, ikke i det hele tatt, for dette er det mest grusomme jeg har opplevd så langt livet. Jeg har streng oppfølging, får ikke trene og er så og si isolert fra alt og alle rundt meg. Pass på dere selv og ikke la forhold til mat og trening gå så langt som det desverre har gjort med meg, for livet blir helt snudd på hodet og det tar så mye lenger tid enn folk forstår å bli frisk. Jeg har enda ikke innsett at dette er så alvorlig som det er, og jeg er livredd for både mat og vekt, så jeg har en ekstremt lang vei å gå. Jeg ønsket å gi dere en skikkelig forklaring, slik at dere forhåpentligvis har forståelse for hvorfor det blir som det blir med blogging fremover.

Heldigvis vet jeg at jeg har mange som støtter meg i kampen, jeg får utrolig flotte meldinger, gaver, klemmer og blomster fra mine kjære♥ Det er jeg så evig takknemlig for.

Føler meg innestengt

  • 11.10.2015, 13:26

Hei! Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg noen gang skulle skrive om følelser og tanker. Men tidligere en gang denne uken satt jeg med mange tanker i hodet, og visste ikke hva jeg skulle gjøre med dem, så jeg bare begynte å skrive. Det hjalp faktisk skikkelig på humøret med å bare skrive dem ned. Men etter å ha gått noen runder med meg selv tenkte jeg å dele dette med dere, fordi jeg tror kanskje at en del av dere vil være enig i dette. 


 Jeg har fortiden gått rundt med mange tanker og bekymringer surrende rundt i hodet mitt, som jeg har holdt for meg selv. Jeg har gått rundt og vert sliten, rastløs og lei, uten og egentlig tenkt noe mer over det. Noen ganger vet jeg ikke hva tankene egentlig dreier seg om, men etter å ha suttet meg ned og samlet tankene litt, har jeg konkludert med at alle er knyttet til det å være ungdom.

Da jeg var yngre hadde jeg aldri forestilt meg at det å være ungdom skulle være slik som det er. Jeg hørte alltid fra folk som er eldre enn meg selv at ungdomstida er den beste tida i løpet av livet. Jeg ble fortalt at det var i tenåra at folk var "fri" og fant på mye gøy. Jeg ble, og blir fortsatt fortalt at jeg må nyte hvert sekund av ungdomstida, for den får jeg bare oppleve en gang i løpet av livet mitt. Jeg gledet meg til denne tida. Etter alt andre hadde fortalt meg hadde jeg store forventninger til hva livet ville by på. Jeg gledet meg til å bli ungdom, til å finne på mye gøy og være fri. Men det ble langt i fra slik jeg hadde forventet.

Det å være ungdom i dag er tøft. Det er skyhøye forventninger fra alle kanter. Man MÅ være flink på skolen for å i det hele tatt få den utdanningen man ønsker. Man MÅ ha ett ok utseende for å bli akseptert i miljøet. Man MÅ spise sunt, trene og ha en fin kropp . Når både man selv, og alle rundt oss har så store krav er det ikke så lett å nyte hvert sekund av ungdomstida. Isteden for å være fri som jeg har blitt fortalt, føler jeg meg mer innestengt enn jeg tidligere har følt meg. Jeg føler press fra alle kanter. Selv om jeg i teorien egentlig har rett til å gjøre hva enn jeg måtte ønsker, så er det egentlig ikke slik.

"Dere har selv valgt å gå videre på skolen, så nå forventes det god innsats og mye jobbing" har jeg hørt lærere si. Ja, jeg har fullført grunnskolen, og det er helt opp til meg selv om jeg vil fortsette å gå på skolen. Og ja, det er ingen lov som sier at jeg MÅ fortsette. Men hva om jeg hadde tatt det valget at jeg ikke ville forsette? Jeg hadde aldri fått drømmejobben, eller en god lønn. Folk hadde dømt meg. Jeg hadde falt helt ut av det sosiale. Jeg hadde hatt ett liv ingen av oss ønsker å ha. Så på en måte er ikke det et valg om man vil gå på skole eller ikke. For de aller fleste av oss, ønsker et liv der man blir akseptert, har en god jobb og et bra liv. Og uten å kommet ut av videregående idag med nokså gode karakterer, er dette nærmere umulig. Så kjære lærere, egentlig har vi ikke noe valg.

Selvsagt er det ikke bare negativt å være ungdom. Man treffer mange nye mennesker, skaper mange nye og gode vennskap og finner selvsagt på kjekke ting innimellom. Men poenget jeg prøvde å få frem er at jeg, og helt sikkert tusenvis av ungdommer der ute til tider kjenner på at ungdomstiden til tider er mer stressende enn gøy. Jeg skjønner at man må ha en del kunnskap for å få en god utdanning, og jeg skjønner at man må jobbe litt for "det gode liv", men at vi ungdommer skal føle så mye press fra alle kanter, og måtte presse oss selv til vi nesten ikke har noe mer å gi, synst jeg er veldig dumt. Men jeg vet at det ikke er så mye å gjøre med dette, annet enn å bite tennene sammen og gjøre så god man kan. Kunne bare ønsket at både lærere og alle andre kunne prøvd å forestilt seg hvor stort press og mye arbeid ungdom idag faktisk har. Vi er bare mennesker, som alle andre. Vi er ikke en maskin, og er ikke like bra innenfor alle områder. Dette store kravet fører til at ungdom jobber seg ihjel for å faktsik klare seg bra nok innenfor alle områder. Slik bør det ikke være. Ikke i det hele tatt.

Hva tanker har dere om dette?

 

 

Om meg

kristinee

Hei! Mitt navn er Kristine Lunde Flotve. Jeg er en 18 år gammel jente om kommer fra en øy utenfor Bergen. På bloggen min kan dere lese om hverdagen min, mote og skjønnhet. Håper dere vil følge meg videre!

SheIn -Your Online Fashion Wardrobe

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no