Jeg fortjener ikke lykke

  • 08.07.2017, 11:34

N sitter jeg her, en lrdags morgen, med musikk p Spotify og stirrer inn i pc-skjermen. Blikket mitt er kanskje like tomt som dette innlegget var fr jeg tok til skrive. Jeg vet ikke hva det er som gr av meg. De siste dagene, og ukene for den del, har egentlig vert ganske bra, og jeg har flt meg lykkelig. I all fall tror jeg at jeg har flt meg lykkelig. Eller lurer jeg bare meg selv ved tro jeg er lykkelig? Dagene denne lykken har vert hos meg, har jeg likevel innerst inne kjent noe annet. Det er en slags klump som sitter og presser langt inne i brystet og magen. Det er som om den inneholder en slags energi som av all sin kraft prver n til overflaten og fjerne lykken jeg utstrler. Likevel er ikke denne energien sterk nok til at den nr helt frem, og jeg klarer s vidt st i mot den. Jeg undres fremdeles over hva som befinner seg i denne klumpen som ligger i magen min. Kan jeg ikke, for en gangs skyld, bare f gleden av vre lykkelig, uten noe som hindrer meg? 

Jeg sitter n i sofaen, og er lykkelig. Jeg er lykkelig over ha fantastiske venninner og familie, at det er ferie, og at jeg reiser til syden om bare fire dager. Samtidig som jeg sitter her med denne lykken, fler jeg meg p nippen til grte. Denne klumpen i magen utstrler en frykt. Jeg fr stadig kommentarer om hvor tff og sterk jeg er, og ja kanskje jeg er, men denne flelsen og klumpen jeg gr rundt med fr meg til fle meg motsatt. Jeg fler meg svak og delagt. Men dette kan ikke noen der ute se p meg, nettopp fordi denne energien ikke nr helt ut til kroppens overflate. Den sirkulerer rundt i kroppen min, akkurat slik blodet og okysygenet gjr. Jeg fler denne energien er blitt en del av det normale kretslpet. Akkurat som blodsirkulasjonen varierer sin styrke, fler jeg ogs det med denne energien. Noen ganger kan jeg fle energien sterkere, akkurat slik man kjenner blodstrmmen sterkere i det hjertet pumper blodet ut. Andre ganger kan jeg nesten glemme at denne klumpen i det hele tatt er der. 

Etter ha undret i ukevis hva denne klumpen kan vre, som i all sin kraft prver fjerne lykken min, tror jeg jeg har kommet frem til et svar. Jeg tror denne klumpen definerer fortiden min. Jeg tror den inneholder all negativ energi jeg har opplevd. P det verste hadde denne klumpen tatt over hele meg, og all energien i den ndde helt ut. Etter ting ble bedre, har klumpen ogs blitt mindre og mindre, og jeg blitt gladere og gladere. Men fremdeles er klumpen i meg, og holder meg litt tilbake. Det er den som holder meg tilbake fra bli det menneske jeg nsker vre. Jeg tror problemet er at jeg ikke lar meg vre lykkelig. Jeg gr konstant med en frykt for hva som skal skje meg neste gang. Noe flt m jo skje, for jeg er ikke ment til oppleve lykke? Jeg trr ikke vre lykkelig, fordi jeg er redd for at denne lykken skal bli tatt fra meg.



Det siste ret har jeg blitt fratatt s mye. Jeg har mistet turer, opplevelser, kontakt med venner, lykken min, og s og si livet jeg tidligere hadde. Tro det eller ei, har denne opplevelsen gjort meg mye sterkere. Jeg har blitt tryggere p den jeg er og funnet min plass. Det jeg har vert gjennom har vert traumatisk, og jeg klarer ikke helt legge ting bak meg. Jeg fler jeg ikke fortjener lykke, og venter konstant p at lykken skal bli tatt fra meg igjen. Om lykken min skulle bli tatt fra meg igjen, hadde jeg nok gtt enda lenger ned enn det jeg er, s da er det vel kanskje bedre og bare leve med denne klumpen som befinner seg i meg n? Da er det ikke mulig at noe blir tatt fra meg i all fall. Men om jeg ikke skal tillate meg vre lykkelig igjen, vil sykdommen min vinne, og jeg vil aldri bli menneske jeg nsker vre. Kanskje det vil ta tid, og kanskje jeg ogs vil bli fratatt lykken min noen ganger, men om jeg ikke prver gi slipp p denne klumpen, vil jeg heller aldri komme meg helt ut av den vonde sirkelen jeg n beveger meg inne i. Men ikke faen om jeg skal gi opp. Jeg skal jobbe for at klumpen inne i meg skal forsvinne helt og tilslutt bare bli et arr fra fortiden. Jeg skal bli verdens lykkeligeste menneske.

advarsel eller et skrik om oppmerksomhet?

  • 09.04.2017, 16:45

Jeg deler veldig mye p denne bloggen. Jeg deler spass mye at hver og en som leser bloggen min, vet nesten alt om hva jeg tenker, fler og har det med meg selv, til en hver tid. Srlig mye deler jeg kanskje om sykdommen jeg har gjennomgtt, anoreksi. Hver gang en setning som inneholder ordet "anoreksi" blir skrevet ned kjenner jeg ubehag i magen. Likevel velger jeg gjre det. Men "hvorfor?" kan kanskje dere tenke. Er det bare p grunn av at jeg nsker oppmerksomhet? For gjennom denne sykdomsperioden jeg har gjennomgtt har jeg ftt oppmerksomhet, det er ikke legge skjul p. Men jeg skal love dere at jeg uten nle hadde valgt bort denne oppmerksomheten, om jeg fikk valget om g til bake i tid, og heller unng og havne i en slik situasjon. Ikke misforst meg for jeg setter virkelig stor pris p at s mange flotte mennesker har brydd seg om meg, kommet med stttende ord og stilt opp for meg. Uten denne oppmerksomheten jeg fikk oppi dette, hadde jeg ikke klart meg like bra. Det ga meg mot og styrke til kjempe hver eneste dag. -S ja, jeg likte oppmerksomheten jeg fikk der og da. Men grunnen til det er at det var med p f meg ut av sykdommen. 


bildet er av meg fra juni 2016.

Jeg begynner n nrme meg "frisk". Jeg har gtt over 10 kg opp i vekt, angsten er mindre merkbar, jeg har det bedre med meg selv, og begynner bli fornyd med egen kropp. Jeg blir drlig av ta opp tema som hrer fortiden til, og aller helst, for min egen del, kunne jeg tenkt meg fortrengt hver og en av de forferdelige minnene som hrer fortiden til. Men likevel velger jeg ikke gjre det. Men hver gang jeg skriver et innlegg som omhandler dette tema, fr jeg en klump i magen. Denne klumpen henger ikke bare sammen med at jeg synst det er ubehagelig snakke om, men jeg er ogs redd hva andre tenker om meg. Jeg prver s godt jeg kan la vre, og ikke bry meg om hva andre vil tenke om meg, men s lett er det ikke. Jeg er redd for at folk skal tro jeg skriver om slike ting for f oppmerksomhet og sympati, slik jeg fikk da jeg gikk gjennom dette. Men, jeg skal si dere, at jeg ikke et eneste sekund har tenkt den tanken nr jeg skriver om sykdommen. 

Grunnen til at jeg er s open er at jeg vil opplyse. Jeg personlig mener denne sykdommen er satt altfor lite frem i lyset. Jeg tror de fleste av oss faktisk ikke er klar over hva en slik sykdom innebrer, og hva den faktisk gjr med oss. Mange, ogs jeg, tenker nok at de uansett ikke vil havne i en slik situasjon, men slik kroppspresset og kravene i dag er kan man fort bli dratt en slik retning. Jeg var en flink elev, skulle gjre alt bra. Jeg nsket ha "drmmekroppen", med lite fett, magemuskler og rumpe. Dermed begynte jeg trene. Mye. Trening kombinert med skole ble rett og slett for mye for min del, i og med jeg skulle prestere like bra p alle omrder. Jeg begynte g ned i vekt, og mistet plutselig kontroll. Jeg var ikke redd for f anoreksi heller, rett og slett fordi jeg ikke visste hva det innebar. Jeg tror nok at selvom jeg hadde visst bedre der og da, kunne jeg ikke hatt stoppet det. Rett og slett fordi jeg hadde gravd meg s pass langt ned i sykdommen allerede. Men for unng at andre ogs skal komme dit jeg var, nsker jeg skrive om det. Jeg nsker at folk skal bli opplyst om alt som flger med, og om hvordan det starter, slik at en kan merke symptomene tidlig og stoppe det fr det gr helt ut av kontroll. Jeg vil heller kjenne litt ubehag og ta opp ting fra fortiden, enn at flere av dere der ute skal oppleve samme hellvete som meg. Det fortjener nemlig ingen!!

bildet er av meg fra juni 2016.


Jeg har lenge tenkt p lage en video, eller skrive et innlegg om hele prosessen; hvordan jeg har hatt det, og tips til hvordan man kan stoppe det fr det gr for langt. Likevel er det tre ting som har holdt meg tilbake;
1. Jeg vil ikke at folk skal tro dette er for f sympati og oppmerksomhet.
2. Jeg er redd dere skal fle ubehag.
3. Det ville kreve mye av meg for gjre noe slikt.

Men om dere n skjnner at dette ikke har noe med oppmerksomhet gjre, og om dere tler litt ubehag, skal jeg vurdere og psyke meg selv opp og gjre dette; ikke for meg, men mest av alt for deres skyld. Anoreksi er noe dritt, og jeg nsker jobbe for at minst mulig skal oppleve dette!!

DEL GJERNE INNLEGGET; og igjen, ikke for oppmerksomheten sin skyld, men som ein advasel!

Et stort ml ndd- 10 kg opp i vekt!

  • 21.03.2017, 16:00

Hei!

Omtrent 10 mneder er gtt siden jeg fikk diagnosen "anoreksi". Det har vert de 10 verste mnedene i mitt liv, med et stort overskudd nedturer, og nrmest ingen oppturer. Jeg har virkelig ftt opplevd livet p det verste, og p mitt aller verste var det ikke mye som skulle til for at det verst tenkelige kunne hatt skjedd. Jeg har opplevd en smerte som ikke kan beskrives, og skal jeg vre helt hundre prosent rlig, har jeg ikke ftt den hjelpen jeg skulle nsket jeg fikk av helsevesenet. -Tross dette, har jeg n sakte men sikkert klatret oppover p vekta - men fysren for et helvette det har vert! Beklager sprket, but it is the reality. For dere der ute hres kanskje ikke 10 kg srlig mye ut p hele 10 mneder, men for meg er dette utrolig stort. Ja, det har tatt lang tid, men med mat problemer og hy forbrenning er det jammen ikke lett skal jeg si dere. Jeg har vert ndt til spise en enorm mengde mat, gjerne mer enn pappa ved enkelte mltider. Jeg har gtt fra spise s og si ingenting, til plutselig da begynne spise mer enn en mann. Skal jeg f lov si det selv, er jeg stolt over meg selv for dette.


Jeg har slettet de verste bildene fra denne tiden, rett og slett fordi jeg blir drlig av se dem. Her s jeg ikke p meg selv som "unormalt tynn", og ville forsvidt bli enda tynnere. Det forklarer virkelig hvor mye sykdommen tar over hjernen.

Ikke bare mtte jeg spise mye mat, men aktiviteten og trening mtte jeg kutte helt ut. Her, personlig, mener jeg helsevesenet gjorde en feil. Det plutselig fortelle en jente som trente spass mye som jeg gjorde, at hun ikke lenger fr vre i bevegelse mener jeg er helt feil. Selvflgelig skjnner jeg at det i starten mtte til for f opp vekta, men alt i alt handler mener jeg man ikke bare kan se p det somatiske og vekta. Det nekte meg aktivitet, ikke bare trening, men nekte meg i g tur, ja tilogmed i bevege meg rundt i mitt eget hus, og tvinge meg til ligge p sofaen hele dagen, har ikke vert med gjort meg bedre. Tvert i mot. Ja, kanskje vekta har gtt opp, men psyken min derimot har blitt helt knust. Jeg pleide bruke trening som terapi i tunge perioder, og det er ingen tid jeg hadde trengt det mer enn denne. Det at jeg hadde det helt jvlig og samtidig ble nektet aktivitet og bevegelse, gjorde alt tusen ganger verre, og frte til at jeg utviklet bde angst og depresjon.  srge for vektoppgang, kombinert med angst er virkelig vanskelig.

Selv ser jeg en enorm forandring fra bildene over. Jeg bde ser og fler meg mye friskere og bedre.

-Men jeg har klart det! Jeg har komt meg gjennom helvette, dag for dag, og har n klart g opp 10 kg! Dette er ikke helsetenesta sin fortjenelse, virkelig ikke. Dette er bare min egen, og ikke minst deres fortjenelse. Jeg m f lov si jeg har vert sterk, og har egentlig bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg har komt meg over "anoreksi-tankene", og har ftt et 99% normalt forhold til mat igjen. -Men uten sttte fra alle dere der ute, bde ukjente, venner og ikke minst familie, ville ikke dette vert gjennomfrbart. Dere har styrket meg, komt med gode ord, og gitt meg hp. Dere har skyvd meg mot ml, og gitt meg styrke da jeg har vert p nippet til gi opp. Tusen takk, jeg er evig takknemlig♥

my favorite quotes

  • 30.01.2017, 16:04

I'm stronger because i had to be, I'm smarter because of my mistakes, happier because of the sadness I've known, and now wiser because i learned.
-Unknown

The secret of change is to focus all of your energy. not on fighting the old, but on building the new.
-Socrates



Sometimes painful things can teach us lessons we didn't think we needed to know.
-Unknown

You dont know how strong you are, until being strong is the only option you have
-Bob Marely

Truth is truth even if no one believes it. A lie is a lie even if everyone believes it
- Uknown



There is nothing so stable as change.
-Bob Dylan


The cave you fear to enter holds the treasure you seek.
-Joseph Campbell



It takes a huge effort to free yourself from memory.
-Paulo Coelho
 

Sometimes the wrong "train" can take us to the right place.
-Paulo Coelho

 

Har dere noen favoritt quotes?

Kjre 2016, gi slipp p meg

  • 01.01.2017, 14:25

HAPPY NEW YEAR!

Endelig er 2017 her, og jeg m si jeg fler meg veldig lettet og stolt. Selv om det ikke en gang har gtt en dag siden det forgje ret, fles det som alt vondt som skjedde i fjor er s lenge siden. Alt fles som en fjern fortid, og jeg har vendt blikket fremover. Jeg skal prve mitt beste la fortid vre fortid, men jeg vet dette ikke kan skje over en natt, selvom vi har bikket over i et nytt rsskifte. Lekser, falske venner, en forkjlelse, og kviser kan man noks raskt kvitte seg med, om man legger inn en innsats. Men vonde minner er vanskligere bli kvitt. Uansett hvor mye vi prver viske dem ut, og skyve dem vekk fra oss, s blir de vrende.  Det er som om de er klistret fast i hjernen, og vil ikke forlate plassen sin. Det tar tid fjerne all limen, for den er s sterk, og nr jeg har ftt fjernet det meste av den, vil det bli vrende limrester en god stund videre, og det vil ALLTID st igjen noen arr og merker etter der limen var. Slik er det med de vonde minnene. Det vil aldri g ann glemme slike opplevelser hundre prosent, for det vil alltid henge litt igjen. De blir aldri helt borte. 


Men i 2017, skal jeg prve f fjerne mest mulig av denne limen. Jeg skal skrape bort litt etter litt, ved lage meg mange gode nye minner med mennesker som gjr meg glad. Jo flere gode minner jeg lager, jo mer vil de vonde minnene dekkes over. Jeg tror jeg n etter ret som gikk, har funnet meg slev. Jeg vet selv hva som skal til for gjre meg glad. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hva behova mine er. Jeg er blitt flinkere til sette pris p sm ting. Likevel kjenner jeg meg spass at jeg trenger oppleve verden i et strre perspektiv. Jeg trenger reise, og komme meg bort fra Stord, gjerne bort fra Norge ogs. Dette nsker jeg gjre med mine gode veninner, og min fantastiske familie. Jeg har bestemt meg for tilbringe tid med de jeg virkelig vet bryr seg om meg. Jeg skal ikke bruke s mye tid og energi p f alle til like meg- for det gr ikke. Jeg kan ikke f alle til like meg. Jeg vil heller bygge videre og ta vare p vennskap jeg har, og om det dukker opp nye vennskap s tar jeg gjerne i mot dem ogs.


S kjre 2016, gi slipp p meg. Jeg trenger ikke bre minner fra dette ret med meg videre. Jeg er fast bestemt p klare lage mange fantastiske nye minner, uten bygge videre p fortiden. Jeg nsker en ny start, med blanke ark, s vr s snill 2016 gi slipp p meg. Likevel vil jeg bare si en ting til deg 2016; All den smerten du har pfrt meg, har gjort meg sterkere. All negativitet og pesimisme du har frt til, har gjort meg mer positiv og optimistisk. Alle hinder du har sutte opp for meg, har ftt meg til tenke lenger for komme over dem. All sorg du har gitt, har ftt meg til sette pris p sm gleder. Du har ogs ftt meg til innse hvilke venner som alltid er der og stiller opp for meg, og hvem som ikke er ekte. Du har rett og slett gjort meg til et bedre menneske. Du har gjort meg til den jeg alltid kunne nsket jeg var. Jeg er n blitt veldig trygg p meg selv, jeg er blitt lykkeligere, jeg er blitt sterkere, og jeg kjenner meg selv og mine egne behov. Men n som jeg allerede er blitt denne nye personen, trenger jeg ikke deg lenger. Gi slipp.

 

tanker rundt jul og spiseforstyrrelse

  • 26.12.2016, 19:20

Hei!

Selvom julen skal vre en tid der man skal spre glede og vre i godt humr, sitter jeg som vanlig likevel med tanker surrende rundt i hodet -Srlig mye n i juletiden. Julen er en tid der mat str i stort fokus, og de fleste av oss gr rundt og stapper i oss fett og sukker flere dager i strekk, og legger gjerne p oss noen ekstra kilo. S har vi jo den drlige samvittigheten som dukker opp hos de fleste, og det er jo selvsagt en helt vanlig flelse kjenne p. Jeg hrer stadig folk klage p at de blir s feite, og m begynne trene for fjerne fettet. Jeg skjnner tanken, og skal innrmme jeg selv tenkte slik tidligere, men dette satt i gang noen tanker hos meg. 

Jeg fler det passer bra starte med trekke inn en oppdatering om hvordan det gr med meg, fr jeg kommer over p det jeg virkelig nsker f frem. Jeg fler meg veldig mye bedre p matfronten, og har ftt et nrmest normalt forhold til mat igjen, noe jeg er ekstremt glad for. Jeg fler meg heldig, fordi jeg vet hvor mye som skal til for g fra alvorlig anoreksi til der jeg str n, og dessverre er det ikke alle som fr et helt normalt forhold til mat igjen etter ha gjennomgtt noe som dette. Tross at jeg fler meg bedre, skal jeg innrmme at jeg har gruet meg litt til denne juletiden, nettopp fordi det er s mye fokus p mat. Jeg holder meg fremdeles litt unna fett, srlig smr, og prver ikke innta for mye sukker -men jeg visste det ville bli mye av dette i jula. Samtidig har jeg lenge slitt med angst n. Jeg har hatt sosial angst, panikk angst, og hatt det helt jvlig. Beklager sprket, men ingen mildere ord kan beskrive den tiden. Jeg har suttet for meg selv og tnekt og tenkt hva som kan ha forrsaket angsten, og etter en god tid tenking har jeg kommet frem til en mulig forklaring. Selflgelig kom noe av angsten som en reaksjon p hele prosessen jeg har gtt gjennom. Jeg har vert vandt til at folk stirrer p meg, hvisker til hverandre, og kontrollerer meg nr jeg spiser. Jeg har vert vandt til at folk ser p meg som "Kristine med anoreksi". Det er selvsagt ikke like mange blikk n, for jeg har lagt p meg en god del. Jeg er fremdeles tynn, men ikke sykelig tynn. Likevel fles det som om mange fortsatt seg p meg som denne jenta med anoreksi. Men selv ser jeg ikke p meg selv som syk lengre. Jeg har kommet frem til at denne sosiale angsten er kommet av akkurat dette. Jeg liker ikke lenger g p senteret her p Stord, eller g ut spise med mange bekjente. Jeg gr da med en frykt for at folk skal se p meg som syk, og jeg er redd for at folk skal studere meg nr jeg spiser. Jeg vet selv jeg spiser normalt, og jeg vet selv jeg ikke lenger trenger folk til overvke meg. Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er ikke jenta med spiseforstyrrelse lenger, selv om jeg fremdeles har en lavere vekt enn det jeg skal ha. Jeg er redd for at folk skal se p meg som syk resten av livet. Men jeg nsker virkelig ikke at jeg skal bli husket som "Kristine med snoreksi", for det er ikke meg. Den personen var aldri meg. For den ekte Kristine er fornuftig og vet hva som er sunt for kroppen sin. Og det er den personen jeg er n igjen, og jeg hper andre ogs kan se p meg som denne jenta igjen. 


Jeg var jo som dere vet i London i starten av desmber, og jeg m innrmme jeg har livredd for hvordan jeg skulle takle s mange folk med angsten jeg hadde. Men da vi kom frem til London, ble jeg overrasket over hvor bra jeg hadde det. Igjen kom det tanker surrende i hodet mitt: Hvorfor flte jeg ikke en frykt rundt mennesker her, slik jeg gjr hjemme? Jeg kom frem til at grunnen var at her var jeg en av mange. Ingen visste hvem jeg var, og ingen visste min historie. Jeg begynte tvile p om det har vert lurt av meg vre spass pen om prosessen som jeg har vert. Men jeg kom frem til at om jeg ikke hadde skrevet og vert s pen, ville det kanskje vrt mer blikk og mange rykter som hadde blitt spredt rundt, srlig nr jeg bor p en spass liten plass som jeg gjr. Jeg vil heller sannheten skal komme frem, enn at det kommer ut mange rykter som ikke er sanne. 

I julen har vi hatt mye besk, og har vert p flere middagsbesk. S jeg har vert veldig nervs for at folk skulle studere meg nr jeg spiste, og jeg har vert redd for g med tettsittende kjoler, og redd for kommentarer. Men jeg fant frem min indre styrke, og sa til meg selv at jeg er frisk, spiser bra, s folk kan tenke hva enn de vil. For det viktigeste er at jeg selv vet at jeg er som alle andre, og ikke hva andre tror. Etter ha snudd de negative tankene, til slike positive tanker har middagsbesk og sammenkomster i julen gtt helt fint- bedre enn forventet, og jeg sitter igjen med en slags mesteringflelse. Ikke en mestringsflelse over spise normalt, for det kunne jeg fra fr av, men en mestringsflelse av sakte men sikkert overvinne angsten min. S har jo ogs det at jeg befinner meg rundt mennesker jeg stoler fullt og helt p veeldig mye si. Jeg vet de vil meg det beste, og at de stoler p meg nr jeg sier jeg s og si er frisk igjen. 

Fr jeg avslutter innlegget, nsker jeg bare flette inn en siste tanke som jeg vil si har en nr sammenheng med akkurat dette. I dette samfunnet vi i dag lever i er det dessverre et enormt stort kroppspress, noe jeg selv kjente veldig sterkt p tidligere. Det er ikke akseptabelt vre "for stor", man skal ha muskler, og han skal heller ikke vre sykelig tynn. Det er et veldig sterkt fokus p at man ikke skal kalle noen for overvektig eller feit, og fortelle dem at de m slanke seg- for dette blir sett p som mobbing. Dette er jeg selvsagt helt hundre prosent enig i, men jeg blir veldig provosert at det blir akseptert fortelle en tynn person at de m legge p seg, uten at dette blir sett p som mobbing i det hele tatt. Jeg har ikke en gang tellinga p hvor mange ganger jeg har brytt ut i grt av at folk har strirret p meg, og komt med kommenterer om at jeg er alt for tynn, m spise mer, og legge p meg. I mitt perspektiv er dette like vondt hre som det er for en overvektig person f hre om at han/hun er feit og m slanke seg. Jeg vet folk nsker meg og andre det beste, og det beste er ha en normal vekt. Men jeg blir lei meg av at folk har s mye lettere for komme med kommentarer til en som er tynn enn en som er stor. For jeg ser p desse to som det samme problemet- og det spiller vel ingen rolle i hvilken retning fra normalvekten man ligger? Jeg synst derfor enkelte mennesker br tenke over nettopp dette. 

Beklager plage dere alle med et slikt innlegg i julen, der man alle skal kose oss. Men jeg var ndt til f ut tankene jeg satt med, og hper dere tar dere tid til lese. For dette er noe jeg synst er veldig viktig at folk blir oppmerksom p!

nkser dere en riktig fin jul videre♥ 

 

Om ni dager..

  • 23.11.2016, 09:10

..reiser jeg til London!!

Det har alltid vert en drm for meg reise til London, og ut av Norge generelt. Som allerede nevnt titusenvis av ganger tidligere har jeg hatt flyskrekk i veldig mange r, og har derfor ikke vert i nrheten av et fly p tte r. Jeg kan ikke engang huske at jeg har suttet i et fly. S det at jeg n skal fly er veldig stort for meg! Jeg m si jeg gruer meg, veldig, for jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere nr jeg setter fttene mine inn i flyet. Jeg vet ikke om det vil g fint, eller om jeg vil f helt panikk. Men innerst inne vet jeg (hper jeg) at flyturen vil g helt fint, og at vi vil f en super tur. Som dere vet ble ikke denne sommeren slik jeg forventet, og bde sydentur og andre smturer mtte avbestilles, og det vil jeg absolutt ikke skal skje igjen. Jeg har ftt nok av nedturer, og jeg vil n oppleve noe positivt, for det er lenge siden!


Fr jeg kan begynne tenke p London for fullt, m jeg bli ferdig med de siste prvene, mattetentamen og kjemiprve. Heldigvis er de verste prvene fullfrt fr vi reiser, slik at turen virkelig kan nytes for fullt.

Jeg blir forresten veldig glad om noen av dere har vert i London tidligere, og har noen gode tips komme med. Ingen av oss har tidligere vert i London, og vet derfor ikke helt hvor det er best shoppe, spise, og lignende. Setter derfor veldig stor pris p tips!

nkser dere en flott onsdag!

grusom sjokkbeskjed

  • 11.06.2016, 21:45

Hei!

Lenge siden sist n, og det beklager jeg. Men denne gangen er det faktisk en annen grunn enn bare skole og stress. Jeg har gtt flere runder med meg selv om dette er noe jeg nsker dele eller ikke, fordi det er spass personlig og tft for meg. Jeg er redd for hva folk vil tenke om meg dersom jeg velger trykke publiser, og jeg er redd for tilbakemeldinger. Jeg fler meg svakere enn noen gang tidligere, og selvflelsen min er s og si p bunn.

Jeg har en lang stund slitt mye i hverdagen. Forholdet mitt til noe jeg tidligere elsket, har forandret seg til hat og blitt det strste problemet i hverdagen. Mat og tanker rundt mat har tatt over hverdagen og hver eneste dag har jeg slitt meg gjennom mltidene. Dette har foregtt en god stund, men har sakte men sikkert utviklet seg og tatt over det gamle livet mitt. Vekten gikk bare lenger og lenger ned, og jeg har ikke sett alvoret i det, og fremdeles klarer jeg ikke se det. Jeg er sliten, utmattet, deprimert, og er s og si blitt en annen person. Jeg er ikke lenger jenta med livsglede som var opptimistisk og s lyst p livet. Jeg er ikke lenger den jenta som elsket vre sosial. Jeg er ikke lenger den jenta som kunne spise alt av mat og godsaker uten telle hver eneste kalori. Jeg har delagt livet mitt totalt, og det fikk jeg virkelig kjenne p denne uken. 



Tirsdag fikk jeg sjokkbeskjeden om at jeg hadde farlig lav puls. Det var ikke snakk om mange uker fr det kunne gtt skikkelig gale. Jeg ble sendt rett p akutten p sykehuset, og frt videre til behandling p barneavdelingen, og her er jeg enda. Fortvilet og full av sr etter minst 10000 blodprver og stikk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg m ligge her, og hva som er planen videre, men jeg fr ikke forlate sykehuset fr pulsen og vekten stiger. Mlet med dette innlegget er ikke skryte eller noe slikt, ikke i det hele tatt, for dette er det mest grusomme jeg har opplevd s langt livet. Jeg har streng oppflging, fr ikke trene og er s og si isolert fra alt og alle rundt meg. Pass p dere selv og ikke la forhold til mat og trening g s langt som det desverre har gjort med meg, for livet blir helt snudd p hodet og det tar s mye lenger tid enn folk forstr bli frisk. Jeg har enda ikke innsett at dette er s alvorlig som det er, og jeg er livredd for bde mat og vekt, s jeg har en ekstremt lang vei g. Jeg nsket gi dere en skikkelig forklaring, slik at dere forhpentligvis har forstelse for hvorfor det blir som det blir med blogging fremover.

Heldigvis vet jeg at jeg har mange som sttter meg i kampen, jeg fr utrolig flotte meldinger, gaver, klemmer og blomster fra mine kjre♥ Det er jeg s evig takknemlig for.

Fler meg innestengt

  • 11.10.2015, 13:26

Hei! Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg noen gang skulle skrive om flelser og tanker. Men tidligere en gang denne uken satt jeg med mange tanker i hodet, og visste ikke hva jeg skulle gjre med dem, s jeg bare begynte skrive. Det hjalp faktisk skikkelig p humret med bare skrive dem ned. Men etter ha gtt noen runder med meg selv tenkte jeg dele dette med dere, fordi jeg tror kanskje at en del av dere vil vre enig i dette.


Jeg har fortiden gtt rundt med mange tanker og bekymringer surrende rundt i hodet mitt, som jeg har holdt for meg selv. Jeg har gtt rundt og vert sliten, rastls og lei, uten og egentlig tenkt noe mer over det. Noen ganger vet jeg ikke hva tankene egentlig dreier seg om, men etter ha suttet meg ned og samlet tankene litt, har jeg konkludert med at alle er knyttet til det vre ungdom.

Da jeg var yngre hadde jeg aldri forestilt meg at det vre ungdom skulle vre slik som det er. Jeg hrte alltid fra folk som er eldre enn meg selv at ungdomstida er den beste tida i lpet av livet. Jeg ble fortalt at det var i tenra at folk var "fri" og fant p mye gy. Jeg ble, og blir fortsatt fortalt at jeg m nyte hvert sekund av ungdomstida, for den fr jeg bare oppleve en gang i lpet av livet mitt. Jeg gledet meg til denne tida. Etter alt andre hadde fortalt meg hadde jeg store forventninger til hva livet ville by p. Jeg gledet meg til bli ungdom, til finne p mye gy og vre fri. Men det ble langt i fra slik jeg hadde forventet.

Det vre ungdom i dag er tft. Det er skyhye forventninger fra alle kanter. Man M vre flink p skolen for i det hele tatt f den utdanningen man nsker. Man M ha ett ok utseende for bli akseptert i miljet. Man M spise sunt, trene og ha en fin kropp . Nr bde man selv, og alle rundt oss har s store krav er det ikke s lett nyte hvert sekund av ungdomstida. Isteden for vre fri som jeg har blitt fortalt, fler jeg meg mer innestengt enn jeg tidligere har flt meg. Jeg fler press fra alle kanter. Selv om jeg i teorien egentlig har rett til gjre hva enn jeg mtte nsker, s er det egentlig ikke slik.

"Dere har selv valgt g videre p skolen, s n forventes det god innsats og mye jobbing" har jeg hrt lrere si. Ja, jeg har fullfrt grunnskolen, og det er helt opp til meg selv om jeg vil fortsette g p skolen. Og ja, det er ingen lov som sier at jeg M fortsette. Men hva om jeg hadde tatt det valget at jeg ikke ville forsette? Jeg hadde aldri ftt drmmejobben, eller en god lnn. Folk hadde dmt meg. Jeg hadde falt helt ut av det sosiale. Jeg hadde hatt ett liv ingen av oss nsker ha. S p en mte er ikke det et valg om man vil g p skole eller ikke. For de aller fleste av oss, nsker et liv der man blir akseptert, har en god jobb og et bra liv. Og uten kommet ut av videregende idag med noks gode karakterer, er dette nrmere umulig. S kjre lrere, egentlig har vi ikke noe valg.

Selvsagt er det ikke bare negativt vre ungdom. Man treffer mange nye mennesker, skaper mange nye og gode vennskap og finner selvsagt p kjekke ting innimellom. Men poenget jeg prvde f frem er at jeg, og helt sikkert tusenvis av ungdommer der ute til tider kjenner p at ungdomstiden til tider er mer stressende enn gy. Jeg skjnner at man m ha en del kunnskap for f en god utdanning, og jeg skjnner at man m jobbe litt for "det gode liv", men at vi ungdommer skal fle s mye press fra alle kanter, og mtte presse oss selv til vi nesten ikke har noe mer gi, synst jeg er veldig dumt. Men jeg vet at det ikke er s mye gjre med dette, annet enn bite tennene sammen og gjre s god man kan. Kunne bare nsket at bde lrere og alle andre kunne prvd forestilt seg hvor stort press og mye arbeid ungdom idag faktisk har. Vi er bare mennesker, som alle andre. Vi er ikke en maskin, og er ikke like bra innenfor alle omrder. Dette store kravet frer til at ungdom jobber seg ihjel for faktsik klare seg bra nok innenfor alle omrder. Slik br det ikke vre. Ikke i det hele tatt.

Hva tanker har dere om dette?

Om meg

kristinee

Hei! Mitt navn er Kristine Lunde Flotve. Jeg er en 18 r gammel jente om kommer fra en y utenfor Bergen. P bloggen min kan dere lese om hverdagen min, mote og skjnnhet. Hper dere vil flge meg videre!

SheIn -Your Online Fashion Wardrobe

Sk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no