tanker rundt jul og spiseforstyrrelse

  • 26.12.2016, 19:20

Hei!

Selvom julen skal være en tid der man skal spre glede og være i godt humør, sitter jeg som vanlig likevel med tanker surrende rundt i hodet -Særlig mye nå i juletiden. Julen er en tid der mat står i stort fokus, og de fleste av oss går rundt og stapper i oss fett og sukker flere dager i strekk, og legger gjerne på oss noen ekstra kilo. Så har vi jo den dårlige samvittigheten som dukker opp hos de fleste, og det er jo selvsagt en helt vanlig følelse å kjenne på. Jeg hører stadig folk klage på at de blir så feite, og må begynne å trene for å fjerne fettet. Jeg skjønner tanken, og skal innrømme jeg selv tenkte slik tidligere, men dette satt i gang noen tanker hos meg. 

Jeg føler det passer bra å starte med å trekke inn en oppdatering om hvordan det går med meg, før jeg kommer over på det jeg virkelig ønsker å få frem. Jeg føler meg veldig mye bedre på matfronten, og har fått et nærmest normalt forhold til mat igjen, noe jeg er ekstremt glad for. Jeg føler meg heldig, fordi jeg vet hvor mye som skal til for å gå fra alvorlig anoreksi til der jeg står nå, og dessverre er det ikke alle som får et helt normalt forhold til mat igjen etter å ha gjennomgått noe som dette. Tross at jeg føler meg bedre, skal jeg innrømme at jeg har gruet meg litt til denne juletiden, nettopp fordi det er så mye fokus på mat. Jeg holder meg fremdeles litt unna fett, særlig smør, og prøver å ikke innta for mye sukker -men jeg visste det ville bli mye av dette i jula. Samtidig har jeg lenge slitt med angst nå. Jeg har hatt sosial angst, panikk angst, og hatt det helt jævlig. Beklager språket, men ingen mildere ord kan beskrive den tiden. Jeg har suttet for meg selv og tnekt og tenkt hva som kan ha forårsaket angsten, og etter en god tid tenking har jeg kommet frem til en mulig forklaring. Selfølgelig kom noe av angsten som en reaksjon på hele prosessen jeg har gått gjennom. Jeg har vert vandt til at folk stirrer på meg, hvisker til hverandre, og kontrollerer meg når jeg spiser. Jeg har vert vandt til at folk ser på meg som "Kristine med anoreksi". Det er selvsagt ikke like mange blikk nå, for jeg har lagt på meg en god del. Jeg er fremdeles tynn, men ikke sykelig tynn. Likevel føles det som om mange fortsatt seg på meg som denne jenta med anoreksi. Men selv ser jeg ikke på meg selv som syk lengre. Jeg har kommet frem til at denne sosiale angsten er kommet av akkurat dette. Jeg liker ikke lenger å gå på senteret her på Stord, eller gå ut å spise med mange bekjente. Jeg går da med en frykt for at folk skal se på meg som syk, og jeg er redd for at folk skal studere meg når jeg spiser. Jeg vet selv jeg spiser normalt, og jeg vet selv jeg ikke lenger trenger folk til å overvåke meg. Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er ikke jenta med spiseforstyrrelse lenger, selv om jeg fremdeles har en lavere vekt enn det jeg skal ha. Jeg er redd for at folk skal se på meg som syk resten av livet. Men jeg ønsker virkelig ikke at jeg skal bli husket som "Kristine med snoreksi", for det er ikke meg. Den personen var aldri meg. For den ekte Kristine er fornuftig og vet hva som er sunt for kroppen sin. Og det er den personen jeg er nå igjen, og jeg håper andre også kan se på meg som denne jenta igjen. 


Jeg var jo som dere vet i London i starten av desmber, og jeg må innrømme jeg har livredd for hvordan jeg skulle takle så mange folk med angsten jeg hadde. Men da vi kom frem til London, ble jeg overrasket over hvor bra jeg hadde det. Igjen kom det tanker surrende i hodet mitt: Hvorfor følte jeg ikke en frykt rundt mennesker her, slik jeg gjør hjemme? Jeg kom frem til at grunnen var at her var jeg en av mange. Ingen visste hvem jeg var, og ingen visste min historie. Jeg begynte å tvile på om det har vert lurt av meg å være såpass åpen om prosessen som jeg har vert. Men jeg kom frem til at om jeg ikke hadde skrevet og vert så åpen, ville det kanskje vært mer blikk og mange rykter som hadde blitt spredt rundt, særlig når jeg bor på en såpass liten plass som jeg gjør. Jeg vil heller sannheten skal komme frem, enn at det kommer ut mange rykter som ikke er sanne. 

I julen har vi hatt mye besøk, og har vert på flere middagsbesøk. Så jeg har vert veldig nervøs for at folk skulle studere meg når jeg spiste, og jeg har vert redd for å gå med tettsittende kjoler, og redd for kommentarer. Men jeg fant frem min indre styrke, og sa til meg selv at jeg er frisk, spiser bra, så folk kan tenke hva enn de vil. For det viktigeste er at jeg selv vet at jeg er som alle andre, og ikke hva andre tror. Etter å ha snudd de negative tankene, til slike positive tanker har middagsbesøk og sammenkomster i julen gått helt fint- bedre enn forventet, og jeg sitter igjen med en slags mesteringfølelse. Ikke en mestringsfølelse over å spise normalt, for det kunne jeg fra før av, men en mestringsfølelse av å sakte men sikkert overvinne angsten min. Så har jo også det at jeg befinner meg rundt mennesker jeg stoler fullt og helt på veeldig mye å si. Jeg vet de vil meg det beste, og at de stoler på meg når jeg sier jeg så og si er frisk igjen. 

Før jeg avslutter innlegget, ønsker jeg bare å flette inn en siste tanke som jeg vil si har en nær sammenheng med akkurat dette. I dette samfunnet vi i dag lever i er det dessverre et enormt stort kroppspress, noe jeg selv kjente veldig sterkt på tidligere. Det er ikke akseptabelt å være "for stor", man skal ha muskler, og han skal heller ikke være sykelig tynn. Det er et veldig sterkt fokus på at man ikke skal kalle noen for overvektig eller feit, og fortelle dem at de må slanke seg- for dette blir sett på som mobbing. Dette er jeg selvsagt helt hundre prosent enig i, men jeg blir veldig provosert at det blir akseptert å fortelle en tynn person at de må legge på seg, uten at dette blir sett på som mobbing i det hele tatt. Jeg har ikke en gang tellinga på hvor mange ganger jeg har brytt ut i gråt av at folk har strirret på meg, og komt med kommenterer om at jeg er alt for tynn, må spise mer, og legge på meg. I mitt perspektiv er dette like vondt å høre som det er for en overvektig person å få høre om at han/hun er feit og må slanke seg. Jeg vet folk ønsker meg og andre det beste, og det beste er å ha en normal vekt. Men jeg blir lei meg av at folk har så mye lettere for å komme med kommentarer til en som er tynn enn en som er stor. For jeg ser på desse to som det samme problemet- og det spiller vel ingen rolle i hvilken retning fra normalvekten man ligger? Jeg synst derfor enkelte mennesker bør tenke over nettopp dette. 

Beklager å plage dere alle med et slikt innlegg i julen, der man alle skal kose oss. Men jeg var nødt til å få ut tankene jeg satt med, og håper dere tar dere tid til å lese. For dette er noe jeg synst er veldig viktig at folk blir oppmerksom på!

Ønkser dere en riktig fin jul videre♥ 

 

12 Kommentarer

Victoria Larsen

26.12.2016 kl. 21:09
Veldig koselige bilder :)

26.12.2016 kl. 21:34
Veldi bra!!!! Og så utruli rett. Veit godt kva du snakker om!!!Dyktig er du og skrive utrolig godt♡♡♡♡

kristinee

28.12.2016 kl. 12:41
Anonym: åå, blir så glad<3 tusentakk!

27.12.2016 kl. 01:17
Du er så utrolig vakker😍 Ta vare på deg selv😘❤

kristinee

28.12.2016 kl. 12:40
Anonym: <3<3 åå, tusentakk!

Kjerstin

27.12.2016 kl. 06:43
Kor godt da er å høyra at du så mykje bedre. Eg trur nok du kommer ut av ditta som ein sterkare person. Da er ikkje mangen som kan stå fram og snakka så åpent som du har gjort. Andre kan sei kva dei vil, da betyr ingenting så lenge du veit sjølv kva som er rett for deg.

Klem fra oss i Australia.

kristinee

28.12.2016 kl. 12:40
Kjerstin: Tusentakk, snille Kjerstin :) Hels til dei andre!

Solrunn

27.12.2016 kl. 18:40
Hei Kristine ☺

Jeg må få si at du har virkelig skjønt det 👍🏽☺

Etter å ha lest dette blogg innlegget så skjønner jeg at du virkelig har kommet langt og at du kommer snart til å være Kristine uten spiseforstyrrelsene og angsten din. For du har kommet veldig langt i forhold til angsten din også, vær utrolig stolt over deg selv.

Jeg har vokst opp på Litlabø og jeg var ekstremt tynn, ikke pga noe spiseforstyrrelse eller noe. Men jeg var unormalt tynn i veldig mange sine øyner. Og det du skriver helt i slutten der, det kjenner jeg utrolig godt igjen. Og er så utrolig enig med deg i det. Jeg er i dag, det legene kaller for "sykelig" overvektig. Så i dag snakker jeg til folk som kritiserer de som er tynne, akkurat fordi jeg vet hvor sårene og vanskelig det kan være for de som sliter med vekten begge veier.

Fortsett med dit gode arbeid og for Guds skyld ikke tenk tanken på å slutte å blogge, du er super flink og jeg vet det kan hjelpe mange andre som er i lignende situasjoner 👍🏽☺😀

Jeg heier på deg, enda jeg ikke kjenner deg 👍🏽😀

kristinee

28.12.2016 kl. 12:40
Solrunn: <3<3 betyr såså mye, tusentakk!!

Shobiha

27.12.2016 kl. 20:00
Utrolig tøft av deg som tør å legge noesånt. Jeg er selv tynn og jeg vet hvordan du har det. Jeg blir fort lei meg når folk spør slik " spiser du ikke mat" og " hvorfor er du så tynn." Det var før da, men det går fint nå. Så fint å høre at du er frisk igjen, blir så glad inni meg,

Håper du har hatt en fin jul med venner og familie, det har jeg ihvertfall

Jeg ønsker deg alt godt fordi du fortjener alt godt.

Du er best, stå på videre😘❤️😀

kristinee

28.12.2016 kl. 12:39
Shobiha: Gode,gode Shobiha<3 Du er alltid like snill! Tusentakk<3

Anette

30.12.2016 kl. 17:48
Hei Kristine,

Jeg synes det er flott å lese tankene dine. Synes de er reflekterte og fornuftige, og det synes at du har vært gjennom en prosess, og at du kjenner deg selv og kroppen din godt. Og at du er ærlig med deg selv. Det tror jeg er en forutsetning for å kunne jobbe seg ut av det du har vært gjennom.

Når jeg ser på bildene dine ser jeg ei utrolig vakker jente. Jeg håper du ser henne i speilet også 😊 Om du ikke ser henne i dag, så håper jeg at du ser henne snart. Da synes jeg du skal fortelle henne at du er stolt av alt hun har klart å jobbe seg gjennom, og at hun er blitt ei sterk og flott jente 😊

Dette med vekt er en merkelig ting. Jeg har aldri følt meg tynn eller slank. Da jeg var i tenårene, og i starten av 20-årene lå jeg mellom 55 og 60, og det er jo helt normal vekt, så jeg var vanlig slank, og når jeg ser på bilder fra den tiden så tenker jeg at det er i grunnen er litt trist at jeg følte at jeg aldri var tynn nok, for med med de øynene jeg har i dag, 2 barn og flere kilo senere (og fortsatt med følelsen av at jeg gjerne skulle vært opptil flere kilo tynnere), så skulle jeg ønske at jeg hadde satt pris på at jeg faktisk var slank og fin den gangen. Jeg var "tynn nok". Det er vanskelig å se hvordan vi kan få snudd kroppspresset, og få samfunnet til å akseptere alle former og fasonger. Av og til tror jeg vi selv er vår strengeste kritiker.

Lykke til videre på din ferd, hvor enn den måtte bringe deg 🤗

Skriv en ny kommentar

Om meg

kristinee

Hei! Mitt navn er Kristine Lunde Flotve. Jeg er en 17 år gammel jente om kommer fra en øy utenfor Bergen. På bloggen min kan dere lese om hverdagen min, mote og skjønnhet. Håper dere vil følge meg videre!

SheIn -Your Online Fashion Wardrobe

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits